Etter at vi kom med boken Hekta - på et håp om kjærlighet får vi stadig henvendelser fra kvinner og menn som strever i sin relasjon til uforutsigbare kjærester og ekspartnere. Derfor har vi opprettet denne bloggen, slik at dere kan utveksle erfaringer og forhåpentligvis få hjelp fra rådene vi kommer med under veis.
Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.
Kjempe reportasje! Fikk meg også til å tenke.. Jeg har tidligere vært med en slik mann, - hva de kan gjøre med selvfølelsen!Eller hva vi lar de gjøre med vår selvfølelse - er det fordi vi er avhengig på en eller annen måte? Jeg følte meg avhengig når jeg var i et slikt forhold. Nå tør jeg ikke gå inn i noe, har vært alene i mange år. Jeg er redd for avhengigheten tror jeg, men samtidig er jeg redd for at jeg har blitt avhengig av følelsen av ensomhet - føler meg alltid ensom. Kan man bli avhengig av følelsen? og vil jeg med stor mulighet velge feil igjen? Tusen takk for blogg og artikkel, nå turte jeg å sette ord på tingene. Fra lille skilpadde
Jeg er 18 år, og har faktisk kjent det dere snakker om. Ikke såå intenst, men nesten. Det har til tider vært ganske sykt. Sjekking av facebookprofilen hans flere ganger i timer, i lunchpausen på jobb, på skolen, faktisk følgt etter han (!) flere ganger... Sykt. Men jeg kom meg ut av det og håper andre klarer å gjøre det samme :)
Men veldig godt å forstå at det ikke er bare meg som er et nevrotisk tilfelle. Jeg har følt meg så dum! Jeg er en sterk dame ellers, og lar meg slett ikke så lett pille på nesen. Har opplevd dette flere ganger gjennom livet, og har kommet meg videre fordi jeg har møtt nye forelskelser til slutt. Leste et sted her på bloggen at en fraværende far i oppveksten kan trigge slike avhengighetsforhold. Jeg har grublet mye på hvorfor jeg reagerer sånn, og tror dette kan være en forklaring, men ikke den hele sannheten selvfølgelig. Jeg vokste opp med en far som hadde store psykiske problemer, og som jeg egentlig aldri ble kjent med. Men det å tolke hans reaksjoner og ta hensyn var en stor del av barndommen min. Han døde da jeg var 16. Nå er jeg godt voksen, har vært gift i mange år, men har vært hektet på en annen mann i flere år, mer eller mindre. Og jeg vet ikke om jeg vil eller kan gå ut av dette vennskapet. Klarer ikke helt å skrive mer detaljert om dette her og nå, kanskje en annen gang.. Nå vil jeg i alle fall lese boken deres så snart jeg kan, og kommer til å følge med på denne bloggen. Kanskje kan det hjelpe meg til å ta en avgjørelse..
Takk for blogg og takk for bra reportasje i Magasinet. For fire år siden forelsket jeg meg i han som ikke var klar for å møte meg, men som så gjerne ville være sammen med meg for det. Han hadde nettopp kommet ut av nok et katastrofalt samboerforhold hvor han ikke klarte å forholde seg til følelser, men så traff han meg og kunne ikke la være. Ikke rart jeg ble forelsket. Umulig kjærlighet og dårlig timing kan få enhver romantiker til å eksplodere av lykke. Særlig når jeg var den ENE som fikk han til å åpne seg og snakke om følelser for første gang i hans liv.
Det tok mange måneder før han gikk med på å bli kjæresten min. Jeg ser nå at han hele tiden var i en depresjon som vokste seg større og større. Jeg ble hele tiden ofret og nedprioritert. Fikk han til slutt til psykolog for et år tilbake og like etter var han sterk nok til å gjøre det slutt. Da var jeg fullstendig tappet etter 2,5 år berg og dalbane fra første møte. Har bygget meg opp ved å fylle tomrommet med reiser, aktiviteter, latter og vennesamvær - alt jeg savnet å gjøre, har vært ruset på frihetsfølelsen og ...hehe...HATET MANNFOLK. Nå har livet blitt stabilt igjen - roligere hverdager, ikke fullt så opprørsk i form av "være med på alt", har det fint i eget selskap. Men de siste ukene har det vokst fram en stor hjertesorg. Jeg er redd for å være en dårlig elsker. Eksen min hadde jo ikke lenger lyst på meg og avvisningene var såre og vonde. Jeg er redd for å være hysterisk når jeg treffer min neste. Være den som må beroligges for å ha gode arbeidsforhold rundt meg - dvs. for å være en god kjæreste må jeg vite at jeg investerer i noe trygt. Jeg er redd for å treffe noen. Jeg er redd for å ikke bli så elsket - som jeg mener at jeg for en gangs skyld fortjener å oppleve. Jeg er over 30 og vil så gjerne finne en som er verdt å stifte familie med. I det hele tatt: selvfølelsen er på bunnivå. Jeg føler at jeg er den eneste her i verden som ikke kan og ikke skjønner hvordan "adam og eva"-greia funker.
Så leste jeg reportasjen om å være hekta. Først følte jeg meg GAL, fordi det å være hekta høres helt crazybanana ut - at vi er en liten eksklusiv gjeng av kvinner og menn som ikke klarer å styre følelsene våre i riktig retning og ta grep når vi ikke blir behandlet bra nok.
Men, så tok jeg til fornuft og tenkte som så at det å være hekta på noen er det kjærligheten dreier seg om. Vi er jo A4. Man kan ikke være en dedikert kjæreste uten å være tilstede og interessert i den man elsker, uten å stille opp når den man elsker trenger hjelp og støtte og i de tilfellene klare å sette seg selv til side fordi den man elsker forhåpentligvis ville stilt opp på samme måte. Hekta er ingen sykdom. Det er jaggu ikke lett å leve et liv i balanse.
Siden i går har mange tanker snurret rundt i hodet: jeg vil så gjerne ta grep og bygge meg opp til å tenke at alt jeg gjorde var bra nok, men han var feil for meg. Jeg vil så gjerne bli sterk nok til å flørte og til å møte og gjengjelde blikk fra ålreite menn. Tørre å ta sjansen. Ikke være livredd lenger. Ikke ha manneforakt. Ikke være redd for å bli hekta på en mann igjen.
Det jeg og sikkert flere av leserne til Hekta-bloggen trenger for å slippe oss fri fra gamle arr er et mantra, noen positive arbeidspunkter for bedre selvfølelse, noen gode tanker vi kan tenke for å tørre å være åpne for å møte noen igjen. Vi lever jo tross alt bare en gang og da bør livet og livserfaringene vi får underveis "nytes".
Artikkelen var fantastisk! Den traff spikeren på hodet med en gang hos meg... Et spark bak til å få gjort noe med min umulige situasjon, som har kostet meg halvannet bortkastet år, helsen og derved muligheten for å klare å jobbe for fullt i nærmeste oversiktlige fremtid... Selvfølelsen klarte han heldigvis ikke å knekke, trass i hyppige kommentarer om at jeg var for tung til å ha i fanget, eller på armen, og om ikke jeg burde slanket meg litt...? ( Jeg er fullstendig normalvektig, det er han som var for tynn...) Denne mannen var min første ordentlige kjæreste, og vi var begge tilbakeholdne og nølende pga dette... Dette er nå nesten 20 år siden... Etter 18 mer eller mindre gode år, rett nok uten mulighet til å snakke ut om problemer i og med at han ikke klarte å sette ord på sine følelser, forlot han meg og vårt felles barn... Jeg har grått og bedt og kjempet med nebb og klør for å få ham tilbake, Gud vet hvorfor, i og med at ekteskapet aldri var fantastisk, men vi har jo tross alt barn sammen... Han har kommet tilbake, blitt en uke og så gått igjen... Dette har skjedd 6-7 ganger siste året, og jeg er snart helt vrak... Har ikke mer å gi til noen, kun barnet får det som skal til. Hadde jeg turd å stole på at han kom til å bli, hadde det siste tilbudet hans om å komme hjem vært kjærkomment, men han er så halvhjertet, så utrolig likegyldig! Jeg har sagt så mang en gang at NÅ må han vise at det er meg han vil ha, men han viser ingenting; ingen ord, ikke engang en rose eller en kinoinvitadjon! :-( har snart ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt NÅ er det definitivt slutt med min eksmann! Eller:NÅ flytter han endelig hjem igjen! Hva sier det om meg som menneske, som bare lar han komme og gå i hjemmet vårt? Og hva viser jeg barnet om hva man skal akseptere av en mann man elsker høyt, tross alt, men som ikke elsker meg og barnet høyt nok til å ta avgjørelsen, og komme hjem for godt??? Hvilket eksempel for barnet er jeg??? Barnet er klokt, sier jeg bør droppe faren, så langt har det gått. :-( Jeg sliter nå med både å klare å sette handling bak ordene og droppe mannen, og å våge å ha tillit til en ny mann i fremtiden. Føler at hvis ikke min eksmann vil være med oss, vil jeg heller være alene... Når det er barn inne i bildet blir ALT annerledes... Kun med ham kan familien vår være HEL, uten ham vil jeg måtte unnvære barnet halvparten av søle høytider og ferier i 18 år. Av den grunn råder jeg de som ikke har barn med sin hektet, kom dere vekk før dere får felles barn. Med felles barn blir dere aldri kvitt ham 100%, dere er tvunget til å forholde dere til ham resten av livet... Dét bør dere tenke over... Hilsen Mariangela
ET HEKTA HJERTE PÅ VILLSPOR! Nora, tusen takk for du våget å dele dagboken din. Det kunne vært min... og mange flere sin. For en lettelse å se at jeg ikke var "gal" (som jeg trodde!). Boka er fenomenal med sin 2 deling: Nora+Sissel = klokskap. Jeg var i hektet i mange år. jeg skrev ikke dagbok, men skrev mange små notater. Alle arkene (husker hvor jeg satt og i hvilken stemning jeg var i)er på en måte tilsammen boka "Hekta", til og men noen forsøk på analyser etter jeg var avhektet. Jeg blir lei meg når jeg ser at jeg "egentlig skjønte det" - men ikke klarte å foreta meg noe.
Jeg deler her et slikt dikt/notat her fra jeg var midt i galskapen:
"Går det an å bestemme over hjertet sitt? Bare fortelle det helt logisk at denne kjærligheten ikke skal ha plass, at den ikke gjelder lenger? Fortelle hjertet sitt at det skal være pause nå, orker ikke mere. Er så utslitt av denne umulige kjærligheten, den som blinder meg for lykken som er rett rundt meg. Kjære hjertet mitt - la oss bli enige om å skape litt avstand og litt fornuft! Vær så snill å ikke løpe løpsk. Jeg trenger å leve tilstede i livet mitt, om ikke for alltid, så for en liten stund. Jeg er så sliten... "
Ja dette skrev jeg etter bare noen mnd inn i hektet, og likevel fortsatte det enda 2 år til.
DELTAJER OG PERSPEKTIVER. Jeg skrev et innlegg om hvordan jeg underveis i hektet har "skrevet" hva jeg opplever og føler, og som jeg likevel ikke klarte å gjøre noe med. Her er ett til:
JEG SER BARE DETALJENE - HVOR ER PERSPEKTIVET? detaljene... ord episoder dager timer minutter små ting korte setninger analyser av deg, av meg, av livet små mystiske detaljer svirrer rundt gjør meg gal avstengt fra selve livet en kamp, alt innestengt i meg selv desperat gal av lengsel gal av sorg analyser.. hele tiden desperat? Psykotisk? Gal? ALT handler om deg..
Hvor er livet mitt? selve livet? helse, suksess vennskap familie, barn, kollegaer opplevelser hverdagslykke gode drømmer
livet er der hele tiden Men jeg er der ikke. Jeg er INNI detajene mine. HJELP meg å se perspektivet!
En veldig bra reportasje! Anbefales! ;)
SvarSlettHilsen D :)
Kjempe reportasje! Fikk meg også til å tenke..
SvarSlettJeg har tidligere vært med en slik mann, - hva de kan gjøre med selvfølelsen!Eller hva vi lar de gjøre med vår selvfølelse - er det fordi vi er avhengig på en eller annen måte? Jeg følte meg avhengig når jeg var i et slikt forhold. Nå tør jeg ikke gå inn i noe, har vært alene i mange år. Jeg er redd for avhengigheten tror jeg, men samtidig er jeg redd for at jeg har blitt avhengig av følelsen av ensomhet - føler meg alltid ensom. Kan man bli avhengig av følelsen? og vil jeg med stor mulighet velge feil igjen?
Tusen takk for blogg og artikkel, nå turte jeg å sette ord på tingene.
Fra lille skilpadde
Jeg er 18 år, og har faktisk kjent det dere snakker om. Ikke såå intenst, men nesten. Det har til tider vært ganske sykt. Sjekking av facebookprofilen hans flere ganger i timer, i lunchpausen på jobb, på skolen, faktisk følgt etter han (!) flere ganger... Sykt. Men jeg kom meg ut av det og håper andre klarer å gjøre det samme :)
SvarSlettHjelpe meg som dette traff meg i hjertet!
SvarSlettMen veldig godt å forstå at det ikke er bare meg som er et nevrotisk tilfelle. Jeg har følt meg så dum! Jeg er en sterk dame ellers, og lar meg slett ikke så lett pille på nesen.
Har opplevd dette flere ganger gjennom livet, og har kommet meg videre fordi jeg har møtt nye forelskelser til slutt. Leste et sted her på bloggen at en fraværende far i oppveksten kan trigge slike avhengighetsforhold. Jeg har grublet mye på hvorfor jeg reagerer sånn, og tror dette kan være en forklaring, men ikke den hele sannheten selvfølgelig. Jeg vokste opp med en far som hadde store psykiske problemer, og som jeg egentlig aldri ble kjent med. Men det å tolke hans reaksjoner og ta hensyn var en stor del av barndommen min. Han døde da jeg var 16.
Nå er jeg godt voksen, har vært gift i mange år, men har vært hektet på en annen mann i flere år, mer eller mindre. Og jeg vet ikke om jeg vil eller kan gå ut av dette vennskapet.
Klarer ikke helt å skrive mer detaljert om dette her og nå, kanskje en annen gang..
Nå vil jeg i alle fall lese boken deres så snart jeg kan, og kommer til å følge med på denne bloggen. Kanskje kan det hjelpe meg til å ta en avgjørelse..
Takk for blogg og takk for bra reportasje i Magasinet.
SvarSlettFor fire år siden forelsket jeg meg i han som ikke var klar for å møte meg, men som så gjerne ville være sammen med meg for det. Han hadde nettopp kommet ut av nok et katastrofalt samboerforhold hvor han ikke klarte å forholde seg til følelser, men så traff han meg og kunne ikke la være. Ikke rart jeg ble forelsket. Umulig kjærlighet og dårlig timing kan få enhver romantiker til å eksplodere av lykke. Særlig når jeg var den ENE som fikk han til å åpne seg og snakke om følelser for første gang i hans liv.
Det tok mange måneder før han gikk med på å bli kjæresten min. Jeg ser nå at han hele tiden var i en depresjon som vokste seg større og større. Jeg ble hele tiden ofret og nedprioritert.
Fikk han til slutt til psykolog for et år tilbake og like etter var han sterk nok til å gjøre det slutt. Da var jeg fullstendig tappet etter 2,5 år berg og dalbane fra første møte. Har bygget meg opp ved å fylle tomrommet med reiser, aktiviteter, latter og vennesamvær - alt jeg savnet å gjøre, har vært ruset på frihetsfølelsen og ...hehe...HATET MANNFOLK.
Nå har livet blitt stabilt igjen - roligere hverdager, ikke fullt så opprørsk i form av "være med på alt", har det fint i eget selskap. Men de siste ukene har det vokst fram en stor hjertesorg.
Jeg er redd for å være en dårlig elsker. Eksen min hadde jo ikke lenger lyst på meg og avvisningene var såre og vonde.
Jeg er redd for å være hysterisk når jeg treffer min neste. Være den som må beroligges for å ha gode arbeidsforhold rundt meg - dvs. for å være en god kjæreste må jeg vite at jeg investerer i noe trygt.
Jeg er redd for å treffe noen.
Jeg er redd for å ikke bli så elsket - som jeg mener at jeg for en gangs skyld fortjener å oppleve.
Jeg er over 30 og vil så gjerne finne en som er verdt å stifte familie med.
I det hele tatt: selvfølelsen er på bunnivå. Jeg føler at jeg er den eneste her i verden som ikke kan og ikke skjønner hvordan "adam og eva"-greia funker.
Så leste jeg reportasjen om å være hekta. Først følte jeg meg GAL, fordi det å være hekta høres helt crazybanana ut - at vi er en liten eksklusiv gjeng av kvinner og menn som ikke klarer å styre følelsene våre i riktig retning og ta grep når vi ikke blir behandlet bra nok.
Men, så tok jeg til fornuft og tenkte som så at det å være hekta på noen er det kjærligheten dreier seg om. Vi er jo A4. Man kan ikke være en dedikert kjæreste uten å være tilstede og interessert i den man elsker, uten å stille opp når den man elsker trenger hjelp og støtte og i de tilfellene klare å sette seg selv til side fordi den man elsker forhåpentligvis ville stilt opp på samme måte.
Hekta er ingen sykdom.
Det er jaggu ikke lett å leve et liv i balanse.
Siden i går har mange tanker snurret rundt i hodet: jeg vil så gjerne ta grep og bygge meg opp til å tenke at alt jeg gjorde var bra nok, men han var feil for meg. Jeg vil så gjerne bli sterk nok til å flørte og til å møte og gjengjelde blikk fra ålreite menn. Tørre å ta sjansen. Ikke være livredd lenger. Ikke ha manneforakt. Ikke være redd for å bli hekta på en mann igjen.
Det jeg og sikkert flere av leserne til Hekta-bloggen trenger for å slippe oss fri fra gamle arr er et mantra, noen positive arbeidspunkter for bedre selvfølelse, noen gode tanker vi kan tenke for å tørre å være åpne for å møte noen igjen. Vi lever jo tross alt bare en gang og da bør livet og livserfaringene vi får underveis "nytes".
Artikkelen var fantastisk! Den traff spikeren på hodet med en gang hos meg... Et spark bak til å få gjort noe med min umulige situasjon, som har kostet meg halvannet bortkastet år, helsen og derved muligheten for å klare å jobbe for fullt i nærmeste oversiktlige fremtid... Selvfølelsen klarte han heldigvis ikke å knekke, trass i hyppige kommentarer om at jeg var for tung til å ha i fanget, eller på armen, og om ikke jeg burde slanket meg litt...? ( Jeg er fullstendig normalvektig, det er han som var for tynn...) Denne mannen var min første ordentlige kjæreste, og vi var begge tilbakeholdne og nølende pga dette... Dette er nå nesten 20 år siden...
SvarSlettEtter 18 mer eller mindre gode år, rett nok uten mulighet til å snakke ut om problemer i og med at han ikke klarte å sette ord på sine følelser, forlot han meg og vårt felles barn... Jeg har grått og bedt og kjempet med nebb og klør for å få ham tilbake, Gud vet hvorfor, i og med at ekteskapet aldri var fantastisk, men vi har jo tross alt barn sammen... Han har kommet tilbake, blitt en uke og så gått igjen... Dette har skjedd 6-7 ganger siste året, og jeg er snart helt vrak... Har ikke mer å gi til noen, kun barnet får det som skal til. Hadde jeg turd å stole på at han kom til å bli, hadde det siste tilbudet hans om å komme hjem vært kjærkomment, men han er så halvhjertet, så utrolig likegyldig! Jeg har sagt så mang en gang at NÅ må han vise at det er meg han vil ha, men han viser ingenting; ingen ord, ikke engang en rose eller en kinoinvitadjon! :-( har snart ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt NÅ er det definitivt slutt med min eksmann! Eller:NÅ flytter han endelig hjem igjen! Hva sier det om meg som menneske, som bare lar han komme og gå i hjemmet vårt? Og hva viser jeg barnet om hva man skal akseptere av en mann man elsker høyt, tross alt, men som ikke elsker meg og barnet høyt nok til å ta avgjørelsen, og komme hjem for godt??? Hvilket eksempel for barnet er jeg??? Barnet er klokt, sier jeg bør droppe faren, så langt har det gått. :-(
Jeg sliter nå med både å klare å sette handling bak ordene og droppe mannen, og å våge å ha tillit til en ny mann i fremtiden. Føler at hvis ikke min eksmann vil være med oss, vil jeg heller være alene... Når det er barn inne i bildet blir ALT annerledes... Kun med ham kan familien vår være HEL, uten ham vil jeg måtte unnvære barnet halvparten av søle høytider og ferier i 18 år.
Av den grunn råder jeg de som ikke har barn med sin hektet, kom dere vekk før dere får felles barn. Med felles barn blir dere aldri kvitt ham 100%, dere er tvunget til å forholde dere til ham resten av livet... Dét bør dere tenke over...
Hilsen Mariangela
ET HEKTA HJERTE PÅ VILLSPOR!
SvarSlettNora, tusen takk for du våget å dele dagboken din. Det kunne vært min... og mange flere sin. For en lettelse å se at jeg ikke var "gal" (som jeg trodde!). Boka er fenomenal med sin 2 deling: Nora+Sissel = klokskap.
Jeg var i hektet i mange år. jeg skrev ikke dagbok, men skrev mange små notater. Alle arkene (husker hvor jeg satt og i hvilken stemning jeg var i)er på en måte tilsammen boka "Hekta", til og men noen forsøk på analyser etter jeg var avhektet.
Jeg blir lei meg når jeg ser at jeg "egentlig skjønte det" - men ikke klarte å foreta meg noe.
Jeg deler her et slikt dikt/notat her fra jeg var midt i galskapen:
"Går det an å bestemme over hjertet sitt? Bare fortelle det helt logisk at denne kjærligheten ikke skal ha plass, at den ikke gjelder lenger? Fortelle hjertet sitt at det skal være pause nå, orker ikke mere. Er så utslitt av denne umulige kjærligheten, den som blinder meg for lykken som er rett rundt meg.
Kjære hjertet mitt - la oss bli enige om å skape litt avstand og litt fornuft! Vær så snill å ikke løpe løpsk.
Jeg trenger å leve tilstede i livet mitt, om ikke for alltid, så for en liten stund. Jeg er så sliten... "
Ja dette skrev jeg etter bare noen mnd inn i hektet, og likevel fortsatte det enda 2 år til.
DELTAJER OG PERSPEKTIVER.
SvarSlettJeg skrev et innlegg om hvordan jeg underveis i hektet har "skrevet" hva jeg opplever og føler, og som jeg likevel ikke klarte å gjøre noe med.
Her er ett til:
JEG SER BARE DETALJENE - HVOR ER PERSPEKTIVET?
detaljene...
ord
episoder
dager
timer
minutter
små ting
korte setninger
analyser
av deg, av meg, av livet
små mystiske detaljer
svirrer rundt
gjør meg gal
avstengt fra selve livet
en kamp, alt
innestengt i meg selv
desperat
gal av lengsel
gal av sorg
analyser.. hele tiden
desperat?
Psykotisk?
Gal?
ALT handler om deg..
Hvor er livet mitt?
selve livet?
helse, suksess vennskap
familie, barn, kollegaer
opplevelser
hverdagslykke
gode drømmer
livet er der hele tiden
Men jeg er der ikke.
Jeg er INNI detajene mine.
HJELP meg å se perspektivet!