Mange som skriver på bloggen lurer på hva de egentlig er blitt utsatt for, noen over flere år. Vi må huske at de fleste som havner i et hekt, surrer seg inn i en relasjon til en som driver med utilsiktet hekting, altså en som ikke har dårlige intensjoner, som ikke er ute etter å skade, men som har liten oversikt over hvordan han eller hun virker på andre. Denne formen for hekting har vi litt spøkefullt kalt for "franking" i boka vår. Andre har vært utsatt for den mer ondartede sorten hektere, der bevisst manipulering er en del av hans eller hennes væremåte.
I sin bok Manipulasjon- Forståelse og håndtering, trekker psykolog og jurist Grethe Nordhelle opp grensene mellom hverdagsmanipulasjon, påvirkning, overtalelse, farlig manipulasjon og psykopati. Den kan være nyttig lesing. Nordhelle sier at kjennetegn ved en "ekte manipulator" bl.a. er at vedkommende er bevisst strategisk og planlegger sine handlinger vis-à-vis "offeret". En manipulator endrer sine strategier underveis hvis han/hun blir avslørt eller ikke lykkes av andre grunner. En virkelig manipulator kontrollerer sinne, skjuler hensiktene sine og er vanskelig å avsløre. Personen spiller på andres følelser, er en god observatør og jobber for å holde andre i sjakk. En manipulator - liksom en psykopat - kan være vanskelig å unnslippe, men Nordhelle har råd for hvordan du kan gjøre det. (Du finner boken og andre nyttige linker under fanen LITTERATUR.)
En "Frank" eller "Frankine" må altså ikke forveksles med en manipulator eller psykopat - verstingutgaven av manipulatoren. Den gode nyheten er altså, at dersom din hekter er en "Frank" eller "Frankine", så er det lettere å sette grenser for ham eller henne og komme løs.
Beste hilsen
Sissel
Etter at vi kom med boken Hekta - på et håp om kjærlighet får vi stadig henvendelser fra kvinner og menn som strever i sin relasjon til uforutsigbare kjærester og ekspartnere. Derfor har vi opprettet denne bloggen, slik at dere kan utveksle erfaringer og forhåpentligvis få hjelp fra rådene vi kommer med under veis.
Om oss
- GRANSKAUG
- Vi som driver denne bloggen er Sissel Gran, terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent, og Nora Skaug, frilans tekstforfatter, manusdoktor og oversetter. Når du ser dette bildet av oss i kommentarene til innleggene, betyr det at det er GRANSKAUG som har svart - altså en av oss.
mandag 7. februar 2011
HEKT - MANIPULERING - PSYKOPATI?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg har lest boka (på et døgn!) og jeg kjente ofte at jeg ble sinna på Frank. Han bare fløt gjennom hele affæren og gjorde i grunnen akkurat som han ville. Men han er ingen psykopat nei. Jeg har selv vært hektet opptil flere ganger, men da jeg hørte om boken og endelig fikk tak i den og lest den, så ser jeg så mye klarere. Jeg kjenner meg så godt igjen i Noras tanker og følelser, at hun ikke tør si ifra men gjør alt hun kan for at han skal like henne.
SvarSlettSlik var jeg også. Jeg utslettet meg selv! Etter over et år som hekter, sa jeg ifra til min elsker, han ville ikke være mer enn det, at jeg ikke klarte mer og at jeg hadde så sterke følelser for ham at jeg ble syk av måten han oppførte seg mot meg på. Det hjalp! Vi kuttet kontakten helt og jeg kom meg etterhvert ovenpå igjen. Jeg trodde aldri jeg skulle klare å bryte med ham, men dere hjalp meg faktisk der.
Så tusen takk for en super blogg og for en fantastisk god og underholdende bok. Jeg synes Nora beskrev alt så godt, og jeg så meg selv i henne og hennes opplevelser med Frank. Jeg håper jeg har lært nå! Om jeg skulle bli selvdestruktivt hektet igjen, så skal jeg bruke sceneskifte teknikken, ikke utslette meg selv bare for å bli likt av en fyr. Aller helst slippe det da, bare være meg selv, sette grenser og klare å være ærlig. Jeg måtte bare få det sagt, dere fortjener så mye ros! Kjempefin måte og skrive boka på, med analysering etterpå, og en veldig bra måte og beskrive hektet på. Den er så lett å forveklse med kjærlighet og forelskelse. Takk igjen og lykke til videre! :):):)
Med vennlig hilsen Lunalady
Jeg har også nettopp blitt ferdig med boka og fant mye nyttig for meg selv om jeg var i et fast forhold i 3,5 år som hele tiden opplevdes mye av tiden som Noras opplevelse. Jeg tenkte tidlig i boka; 152 dager, det er da ingen ting, tør ikke telle alle dager jeg har lidd under dette fenomenet. Min Frank var nok uheldigvis en dyktig manipulator, utrolig selvopptatt og en Casanova med mye på gang, psykopatiske trekk kommer vi heller ikke utenom.
SvarSlettAlikevel kjenner jeg meg igjen i Noras beskrivelse av seg selv og hennes mentale og fysiske forfall. Jeg er også en smart, utadvendt og driftig dame, men hvor ble hun av. Ja, det er som en gåte.
Min Frank ødela mitt liv, selv om det tok år før jeg skjønte hvor ille det var fatt. Vi var et par og han elsket meg over alt på jord,og jeg trodde på det selv om han oppførte seg som en ekte Frank.Vi skulle bli gamle sammen og jeg satset alt.
Jeg blir trist og ja, skamfull når jeg ser hva jeg har latt meg leve med, sviktet meg selv. Det gjør vondt. Jeg har ikke vært sammen med min Frank siden 12 april 2010 og er fremdeles ikke ute av faresonen for å få tilbakefall.
Han er nemlig nå singel igjen etter et kort forhold og vips strømmer det inn med oppmuntrende sms'er og jeg føler uforstående nok at jeg fremdeles ikke vet om jeg klarer å stå imot.
Jeg har fremdeles ikke fått igjen livsgleden jeg hadde, handlingslammelse er fremdeles en del av min hverdag og selvtilliten er ennå ikke der den var før jeg møtte min storsjarmør.
Jeg vet som dere skriver i boken at mitt liv aldri blir det samme igjen, og jeg aldri blir den samme, men kanskje jeg kan bli noe bedre.
Jeg har kommet langt, men jeg har fremdeles følelser for min Frank. Det blir som å elske en man hater. Jeg mener bestemt at min Frank driver med tilsiktede hekt og kanskje enda har synes det var morsomt. Det er derfor skremmende hvor lenge jeg kan være i denne tilstanden uten å bli fri, tatt i betraktning at min fornuft forstår alt som har skjedd og jeg er bevisst på hans triks og store deler av hans personlighet.
Jeg håper å motstå fristelsen og ser frem til en fremtid hvor jeg er 100% avhektet.Håper det lar seg gjøre uten hjelp.
Takk for gode tankevekkere til å forstå at jeg ikke er alene og ikke unormal.
Hilsen Hilde
PS. Jeg skulle ønske dere holdt et seminar om dette, jeg hadde trengt det og hadde deltatt uten skamfølelse men sikkert nervøs..
Hold fast på ideen...den er god for oss som trenger det..
Endelig fant jeg en forklaring på så mye jeg har strevd med i mitt liv. Utrolig nok har jeg holdt på med dette i 27 år! Jeg har jobbet MYE med å finne ut av dette og bestemte meg for å gå fra forholdet for 2 år siden, men jeg har slitt med å gjennomføre det. Boken deres gir meg det jeg trenger til å klare det nå. Nå forstår jeg hvorfor jeg blir så forvirret av hans signaler, på min "berg og dalbane" tilstand og hvorfor jeg ikke gjennomførte det jeg vet er best for meg. Jeg har bedt 2 gode venninner om "å binde meg til masten" og de har lovet å hjelpe. Jeg får ikke muligheten til å kuttet ham helt ut, pga våre barn og familie, og det skremmer meg litt. Men jeg vet at jeg skal klare å kommer ut av dette nå, takk til deres bok. Jeg er veldig takknemlig for HEKTA!
SvarSlettJeg er i ferd med å komme meg ut av forhold som ikke har vært bra for meg. Han var emosjonelt ustabil, ofte overstrømmende snill og varm, like ofte slem, aggressiv og oppfarende. Det har vært en berg- og dalbane. Nå er jeg kvalm og vil ikke ha flere turer. Problemet mitt er at jeg har noen dårlige mannlige rollemodeller i familien. En far som var oppfarende og ofte slo, alkoholisme med det medfører, og ustabile personer som det fulgte angst og uro med. Med en sånn ballast følger det et stort handkap; man er ute av stand til å helt vite hva man skal se etter for å finne en bra mann. Ofte legger man lista lavt, eller lar seg forlede av trekk som er velkjente, men som ikke nødvendigvis er tegn på noe positivt - i lengden. Kan dere ikke skriv ei bok, eller i det minste en artikkel om "Kunsten å finne en bra mann"? En som er snill og stabil og har et normalt velutviklet følelsesliv... Det hadde vært til stor hjelp for flere enn meg.
SvarSlett"Kunsten å finne en bra mann".. Å finne en bra mann (eller kvinne) handler i første omgang om å finne seg selv "bra nok". Det er en kunst man virkelig bør fordype seg i!:)
SvarSlettHva med all litteraturen som er skrevet om dette med å like seg selv? Hva med å bli godt kjent med deg selv, sette fokus på det som fungerer, og forbedre det som kanskje har vært forsømt? Hva med å få tillit til at du er et fullverdig menneske som fortjener å ha det godt uansett hva du har fått med deg i ryggsekken av arv og erfaring?
Ja, jeg vet at et "selvstudium" av denne typen tar tid. Men har man vært gjenstand for en overdose negative impulser, gjerne over tid, så tar det faktisk tid å bli "frisk" igjen! Uansett hva du trenger av selvhjelp og nærmest uansett hvor lang tid det tar, så er det MYE mer givende å helbrede seg selv enn å bli værende frustrert over andres ødeleggende personlighet.
Jeg tror alle som har levd i et destruktivt miljø, enten det var som barn, ungdom eller voksen, trenger å bruke tid på å lege seg selv. I mangel på gode rollemodeller, må man kanskje søke kyndig hjelp for å lære den enkelte rollens innhold. Man trenger å bygge opp igjen det som ble revet ned, og man trenger å finne frem til sider av seg selv som man kanskje ikke viste at man hadde. Man må i mange tilfeller bearbeide det som har vært fortrengt. Felles for mange av oss som har vært i et hekt, er ødelagt selvtillit. Og når troen på egen verdi er lav, ja så er terskelen tilsvarende lav for hvem eller hva man slipper inn i livet sitt igjen. Det blir en slags ond spiral, med retning nedover.
Velg isteden å slippe deg selv inn i livet ditt igjen! Og husk at du skal ha deg selv for alltid.
Velment hilsen, K.
Fra en hektet mann!
SvarSlettTil deg,
Jeg forsto raskt at jeg ble hektet på deg … igjen. Etter å treffe hverandre igjen etter 25 år forsto vi begge at de samme følelsene ikke var sluknet. Allerede dagen etter vår gjenforening over en kopp kaffe følte vi begge den intense gjensynsgleden og sitringen ved bare å være i samme rom. Din invitasjon til turer på svaberg, kunstutstilling og konsert forente våre felles interesser. At du sendte meg sms meldinger og telefonerte fra de deiligste plasser og tider gledet meg stort. Fra badekaret, etter et nakenbad i sjøen, på dine skiturer og fisketurer m.m. gjorde at jeg forstod at jeg ofte var til stede i dine tanker. Jeg ønsket hele tiden å gjengjelde dine følelser. Våre fredagssamtaler på telefonen var en vitamininnsprøyting i hverdagen. Det var sterkt, inderlig og ekte. Jeg lager ennå favoritteèn din, baker dine kjeks slik som jeg i flere år bakte dine rundstykker når jeg bodde for meg selv på studenthybelen i ”gamle” dager.
Selv om vi nå begge var i etablerte forhold med hver våre tre ”barn” på vei ut av redet, følte nå ihvertfall jeg at vår kontakt gav meg masse inspirasjon og livslyst. Kunne vi da ikke bare være venner med våre hemmelige kontakt og stunder? Det var intenst å sitte ved din side og holde deg i hånden og drikke ”vørter”. Gjensidig latter. LYKKE!
At det på en eller annen måte ble ”daglig” kontakt gjorde ikke noe for meg, selv om vi nå bor på hver vår kant av landet så burde det være mulig og opprettholde kontakten. Jeg er ofte innom kafeene våre når jeg er i byen.
Jeg sendte deg et brev for å klargjøre mine innester tanker. Jeg blottla meg fullstendig. Var dønn ærlig og proklamerte min kjærlighet til deg etter så mange år og etter de siste to års intense kontakt.
Med din korte og presise sms: ”Ikke ta mer kontakt” lamslo du meg fullstendig.
Som en reaksjon på den meldingen ønsket jeg å respektere deg fullt ut og ventet i noen uker i håp om at det var fleip. Takk for at jeg etter et halvt år fikk min siste telefonsamtale med deg!
Jeg sitter allikevel igjen med en hel masse spørsmål. Jeg føler meg naken ved å ha blottlagt meg i mitt brev til deg. Var det ting du hadde misforstått i brevet eller var jeg helt på jordet? Hadde jeg mistolket dine følelser? Eller ble du redd for min ærlighet? Jeg velger å tro at dine følelser og kontakt var ekte. At du ikke bare lekte med meg inntil du forsto at jeg virkelig elsker deg?
Jeg lekte ikke med deg. Jeg mener dette alvorlig. Dersom du hadde vært klar, presis og ønsket, så hadde du fått meg når som helst. Og jeg venter fremdeles.
Du kan godt si at jeg er hektet på deg. Men, jeg fra min side vil kalle det kjærlighet. Jeg tenker fremdeles på deg hver dag med godhet. Og lar deg få være i fred. Etter å ha lest noe på Hektabloggen så forstår, og tror jeg nok at du jobber deg ut av vår kontakt gjennom de siste par år. Jeg beklager strekt og inderlig de følelsene og opplevelsene jeg har påført deg. Jeg ber om unnskyldning for at jeg var så ærlig mot deg og har skapt frustrasjon hos deg.
Men du skal vite at jeg fremdeles tenker på deg og liker den gode følelsen av å vær ”hektet” på deg i all hemmelighet. Jeg er her dersom du trenger meg!
Kjærlig hilsen ”BMB”
Til deg som etterlyser artikkelen "Kunsten å finne en bra mann"? En som er snill og stabil og har et normalt velutviklet følelsesliv...
SvarSlettSom ny leser av bloggen ser jeg at det vel stort sett er kvinner som skriver her inne.
Er det også kvinnene som skal definere hva "en bra mann" er ?
Jeg tar sterk avstand fra og forsvarer ikke i det hele tatt en som er emosjonelt ustabil, slem, aggressiv, oppfarende og voldelig. Kvitt deg med ham !
Jeg oppfattes sikkert som dum og arrogant med mine meninger. Men, kan vi ikke, dersom forholdene ligger til rette for det,og vi ikke skader noen, bare nyte å være hektet på hverandre ?
Går det utover livskvaliteten og dagliglivet så ser jeg faren og ulempen ved å være hektet. Ja,da bør en stoppe umiddelbart. Men er det bare oss menn som er ufyselige, pågående og usømmelige ?
Jeg skulle ønske at kona mi fremdeles var hektet på meg. Jeg foreslår alenetid, forsøker: massasje, støvtørking, husvask, klesvask, middagslaging, blomster, turer, revyer, teater.. ja, alt en leser om som kan få kvinnen i godt humør. Men, nei da !
Like forbasket er hun "avhektet". Jeg lurer noen ganger på om hun har en elsker eller er hektet på en annen mann. Ihvertfall lever på en annen planet ?
Til noen av dere ! Nyt å være hektet for en stund. Ødelegger det livet dere så kom dere ut av det.
Fint at det er opprettet en bloggside hvor en kan søke hjelp og støtte. Jeg vil følge siden med jevne mellomrom. Dette var interessant.
I tillegg tar jeg til meg innspill fra Sissel Gran med sin livserfaring og kunnskap. Takk!
Mvh. Mannen BMB
Hei BMB!
SvarSlettFørst: Brevet ditt over vekker følelser. Mange vil kjenne seg igjen i deg og det du skriver. Takk for at du delte med oss.
Så har jeg lyst til å svare deg på kommentaren din foran, til "Kunsten om å finne en bra mann". Jeg oppfatter deg ikke som dum og arrogant, langt ifra. Men jeg aner at du kan ha mistolket ordet "hekta".
Gjennom boka vår Hekta - på et håp om kjærlighet har Sissel lansert begrepet HEKT som en nervøs, romantiserende, tvangsmessig opptatthet av en annen, med sterke innslag av panikk og avhengighet. Det er ingen behagelig tilstand som kan nytes. Hun skriver: "Vi trenger ingen psykopatisk overgriper eller underkastende selvplager for å forklare et ondartet hekt. Jeg bruker begrepet ondartet for å skille slike hekt fra de mer uskyldige, som å være hekta på isfiske eller fulgekikking, noe jeg heller vi kalle å ha dilla på noe." (Eller noen)
Når vi i vår terminologi snakker om å være hekta, handler det altså om det hektet som gjør vondt. For mange kan grensegangen være utydelig, men vi har lagt inn en sjekkliste i høyre marg, som kan være til hjelp for "diagnostiseringen". Jeg håper du vil lese boka. Der står det mye mer om tilstandens symptomer, hvordan et hekt etableres og hvordan man kan komme seg ut av det. Aftenposten hadde for øvrig en anmeldelse av boka sist søndag. Jeg siterer det Mette Hofsødegård så presist skrev om temaet: "Et hekt handler ikke om forelskelse, heller ikke om den avviste forelskelsen, og slett ikke om det smertefulle bruddet, men om et følelsesliv i hyperaktiv virksomhet for å komme til bunns der bunnen er borte."
Du tenker at dette kan være et kvinnefenomen, men denne tilstanden er verken kjønns- eller aldersbetinget. Kvinner er i flertall her inne på bloggen, du har helt rett, men jeg tror kanskje grunnen er at nesene våre snuser opp slike fora raskere enn herreneser (kvinner er jo viden kjent for å ha lettere for å "snakke" om følelsene sine :) Flere menn har imidlertid funnet veien hit, inkludert deg :) og flere kommer til. Garantert.
Til slutt har jeg også lyst til å kommentere ”hjertesukket” ditt, som jeg synes er et godt poeng ”Men er det bare oss menn som er ufyselige, pågående og usømmelige?” Så visst er det ikke det! Slikt er en del av menneskenaturen. Men når vi oppfører oss på den måten, står vi i fare for å påføre den andre smerte. Vi har alle fått et hode å tenke med, og dermed har vi også et ansvar for å oppføre oss ordentlig overfor mennesker vi har samkvem med. Ikke bare i parforhold. Vi må heller ikke glemme at en hekta-relasjon like gjerne kan være situasjonsbetinget, som personorientert. En som er hekta i ett forhold, kan godt være den som hekter i et annet. Og der kommer vi til kjernen av intensjonen med både boka og bloggen (som også signaturen "K" er inne på over her): Oppfordring og motivasjon til å gå inn i seg selv og finne ut HVORFOR man har havnet i et slikt forhold, snarere enn å være opptatt av å plassere skyld.
Alt godt til deg, BMB!
Beste hilsen,
Nora
Til BMB
SvarSlettNå er det noe jeg ikke skjønner, du er forfatteren av begge innleggene ovenfor? (før Noras svar, som for øvrig var veldig bra).
Du skriver at du er hektet, men på en annen kvinne enn din kone? Sånn ser det i hvert fall ut for meg. Og i neste kommentar skulle du ønske at din kone fortsatt var hektet på deg, og lurer på om hun kanskje har en elsker. Kan det være noen sammenheng her? Du er hektet på en annen kvinne, dere er begge i et forhold. Ikke så lett for deg å bygge et sunt forhold til din kone da.
Den andre kvinnen, din venninne fra gammelt av, tok konsekvensene da du uttrykte dine følelser for henne. Hun ønsket ikke mer kontakt. Høres veldig fornuftig ut for meg. Selv om jeg ikke synes det er riktig med hemmelig kontakt med gamle flammer når man er i et nytt forhold, så var det lurt av henne å bakke ut da hun skjønte hvor alvorlige dine følelser var for henne. Mulig hun lekte med deg, ja. Men ikke vær sint nå for at dere ikke lenger har kontakt.
Bare en kort liten hilsen fra en voksen kvinne, som var hekta på en mann som hadde et helt "harem" av kvinner som han tidligere hadde vært sammen med, og som han fortsatt hadde varme følelser for. Vårt forhold var dødsdømt før det i det hele tatt fikk startet. Og vi var i det minste single begge to....
Elisa
Hei Elisa!
SvarSlettFortsatt avhekta, skjønner jeg (hvis du er den Elisa som skriver under SOLSKINNSHISTORIER :) Gratulerer, ni måneder!
Hilsen Nora
Hei Nora!
SvarSlettÅ ja, jeg er mer avhekta enn noensinne, teller ikke engang måneder nå, men takk for hilsenen!
Måtte holde meg fast til masten nå nylig, han ønsket å treffes da han var på mine kanter i jobbsammenheng. Men jeg svarte at jeg ikke hadde interesse av å treffes. Jeg vet nemlig at han oppfører seg upassende for en som bare vil være en venn. Det har jeg sett med hans andre venninner, og også hvordan han har vært overfor meg etter at det var slutt. Jeg mener; jeg driver ikke å kysser og klenger meg på vennene mine! Dessuten hvis man skal fortjene status som venn, bør man i det minste oppføre seg vennlig mot en annen.
Igjen, takk til deg og Sissel som skrev boka og denne bloggen! Er sikker på at mange blir hjulpet. Jeg får hjelp til å holde fast ved mitt forsett om å være avhekta. (Herlig ord!)
Hilsen Elisa
KOMMER JEG TIL Å OVERLEVE DETTE? /FACEBOOK-PROVOKASJON
SvarSlettJeg har lest rundt på forumet og syns det er så skummelt at avhektingen tar sånn tid...Igår ble forholdet til han jeg har vært hektet på avsluttet, jeg provoserte frem en voldsom reaksjon (med vilje) ved å skrive "kjæresten min" under et av de 369 bildene han har av seg selv på Facebook. Aldri har han reagert så raskt på noe jeg har initiert. Det endte med en lang samtale i natten osv osv. Nå er jeg helt i fritt fall. Jeg er svimmel og ør og aner ikke hvordan jeg skal sette den ene foten foran den andre. Boken leste jeg i januar og ble klar over hva dette dreide seg om. Relasjonen har vart siden september, vekselsvis av og på...av og på...fjern og nær... Jeg trodde at dette passet meg ypperlig siden jeg lett kjeder meg i forhold og tenkte at en "tøffing" som meg trenger noe å bryne seg på og "hvem har egentlig behov for å vite hva som skjer neste helg?" osv. Forutsigbarhet har vel gått av moten, tenkte jeg. Nå sitter jeg her og ser rundt i leiligheten min som har forfalt til komplett kaos, studiene har gått fyken, med enorm innsats rekker kanskje å ro i land en eksamen i slutten av april, jeg har "glemt" å søke ny jobb som jeg trenger å gjøre siden jeg ikke har noe engasjement etter mars, "glemt" det fordi hodet og hjertet har vært helt oppslukt i å overvåke denne mannens gjøren og laden og dessuten er det en fulltidsjobb å sjekke om man har fått mail fra mannen, og det tar enormt mye tid å sitte å se på om det tikker inn en SMS, når SMSen til slutt tikker inn tar det lang tid for en tåkete hjerne å formulere et adekvat og "velklingende" svar...Halloisen, det er smuler på gulvet overalt, skitne klær, i sommer var jeg en fin jente som smilte strålende til meg selv i speilet og som på tross av livets opp og nedturer nesten daglig var i stand til å gå ut i verden og jodle høyt av glede...Nå ser jeg i speilet at jeg er 378 år, håret er fett og pistrete, jeg ser når jeg ser mitt eget speilbilde at ingen liker meg, og ihvertfall kommer ingen mann til å orke meg og den som orker meg liker jo ikke jeg for den eneste jeg liker vil ikke ha meg men vil isteden ha hele Facebook-lista si, jeg er ikke kul nok for ham, ikke kreativ nok og heller ikke magisk og mystisk nok. Jeg har et barn og det er grunnen til at jeg på en eller annen måte må overleve dette! Og uæhhhh: vi skullle være sammen denne helgen, atter en gang skulle jeg få hoppe siklende rundt som en veldressert sirkuspuddel og forsøke å lirke til meg litt oppmerksomhet mellom fotballsendingene mens jeg laget god mat (gjerne naken for å evt få litt kommentarer på ihvertfall noe) og kanskje i løpet av helgen ville jeg en,eller etter mye alkohol to ganger, høre at jeg var "fin" og at vi til og med kanskje kunne slå til med en ferie til sommeren, ihvertfall en kort uke eller en lang helg.Jeg har rast ned i vekt, akkurat nå tenker jeg bare at jeg skal fortsette å ikke spise så sulter jeg ihjel. Hva skal jeg gjøre nå egentlig?! Kan man dø av sorg? Dø av sorgen over at jeg har vært så teit? Hilsen C som var kul og hadde livet foran seg men som har blitt norges eldste kvinne på et halvt år, uten fremtidsutsikter.
Som å lese om meg selv! Fra å få komplimenter om utseendet mitt fra alle, gikk jeg ned 10kg, fikk stirre-blikk og mistet fullstendig meg selv og mine interesser... Nå skal det snu!
SlettKOMMER JEG TIL Å OVERLEVE DETTE?/FACEBOOK-PROVOKASJON FORTST.
SvarSlettNå kom jeg på når jeg første gang tenkte at jeg må passe meg litt...Det var tidlig i høst da mannen jeg var hektet på stolt og triumferende forklarte at nesten alle forhold han hadde hatt (unntatt ett) hadde startet med at han hadde kapret kvinnen ut av et forhold...Alle disse kvinnene hadde hatt mann, barn og etablert familie...Ved tre av tilfellene hadde han møtt kvinnene da han leide ut et hus, familien kom på visning og etter kort tid var det kun kvinnen og barna på deltid som bodde i huset som han eide og gikk inn og ut av. Sånn kan jo livet sikkert også være, tenkte jeg, men jeg fikk en dårlig følelse av den triumferende minen hans. Og så sa jeg at man skal vel kanskje være litt forsiktig med å være for brutal med andres hjerter,og at jeg ihvertfall øvet meg på å være godere mot andre, og da svarte han at det syns han var litt patetisk sagt. Så da sluttet jeg med det, jeg ble en sånn liksom-kul og langstrakt primadonna med løsvipper eller et eller annet jeg ihvertfall ikke er...Men nå aner jeg ikke hvem jeg var og jeg har ingen ide om hvordan jeg evt skal finne henne igjen...Nå er det visst slutt på å ha det godt. Men hvem har sagt at livet må være så veldig godt egentlig...Hilsen C.
Fra BMB
SvarSlettTakk til Elise og Nora for tilbakemeldingene deres.HVORFOR LAR EN SEG HEKTE ?
Til Elise, så kan jeg si at jeg ikke har et harem av gamle flammer som jeg benytter meg av. Det var vel derfor at dette tilfeldige nye treffet ble så sterkt og opprivende. Hun betegnet meg etter hvert som sjelevenn og drømmemannen i hennes liv.
I min situasjon tenkte jeg på min venninne som jeg var hektet på, til enhver tid om dagen over to år. Når jeg våknet,på arbeid og i fritid. På kveld og ved leggetid. Vi hadde daglig kontakt på sms og telefonsamtale hver fredag. I og med at vi bor på hver vår kant av landet så var dette den muligheten vi hadde. Det var absurd, men veldig flott og deilig når det sto på. Og sprøtt !! Og idiotisk vil vel noen kunne kalle det ?
Men, HVORFOR LAR EN SEG HEKTE ?
I vårt forhold så var det ikke bare spenningen. Jeg mener bestemt at det var noe vi savnet i våre respektive forhold. Og fremdeles savner. Og som vi på en måte fikk bekreftet og dekket når vi møttes og holdt kontakten over så lang tid. Jeg tror vel for de fleste av oss som blir hektet, får vi dekket noe av våre behov hos den andre part. En bekreftelse, forståelse, spenningen eller en "hemmelig" venn. Det må jo være noe ved den andre personen som vi i utgangspunktet liker VELDIG godt. Men, som når vi "våkner" skjønner at dette ikke går i lengden. For noen kan dette være vanskelig og smertefullt å oppdage. Og for noen ser det ut som om det også blir vanskelig eller umulig å komme ut av.
For min min/vår del så ser det ut som at når hun nå ikke bekrefter eller belønner kontakt så går dette gradvis over av seg selv. Og da sitter vi vel også begge forhåpentligvis igjen med gode minner.
Det kan vel se ut som om at en ikke må bekrefte, svare eller oppmuntre til kontakt for at tiden må bearbeide "såret " i stillhet. Over tid må en derved bearbeide sorgen og sin selvfølelse for å få livet til å gå videre.
Igjen ! Takk for kommentarer og lykke til videre til dere alle.
Mvh. Mannen BMB
Jeg skriver dette fordi fornuften tilsier at jeg sannsynligvis er hektet. Det startet for 5 år siden, med en mann jeg fikk enorm og umiddelbar kontakt med. Vi kunne ikke få nok av hverandre.Det var boblende forelskelse, lidenskap, samhørighet. Jeg var lykkelig. Etter noen mnd sa han "jeg elsker deg", og jeg gjengjeldte både følelser og ord. Han hadde nettopp kjøpt ny leilighet, og ville at vi skulle flytte sammen, mens jeg ville vente litt. Vi fortalte hverandre alt, de innerste følelser og tanker, vår historie og våre tap. Etter halvannet år ble fikk jeg ved en tilfeldighet vite at han hadde tilbragt tid med en "venninne", men han beroliget meg med at det kun var det hun var, og at jeg ikke hadde noe å frykte. Jeg skjønte at det ikke stemte, og tok kontakt med venninnen for å få det av- eller bekreftet. Og fikk vite at de to hadde vært kjærester noen mnd. Sammen fikk vi to jentene nøstet opp i en på alle måter tragisk historie. Han levde over evne, sølte bort arv, lånte penger i øst og vest, løy om alt og alle for alt og alle, rotet på jobb, leide leiligheter og ble kastet ut, fikk sparken, og ble etter hvert forlatt av gamle venner fordi de ikke orket mer. Og det var jenter- på jobb, på byen, på nett, på telefon... Jeg hadde ikke sett dette komme, selv om det var tegn på at ikke alt var som det skulle. Og det verste for meg, var løgnene. Misbruk av tillit, lureri- det verste jeg vet. Og der burde det stoppet, jeg burde stoppet det. Men jeg satt allerede på kroken, og det finnes ingen som er flinkere til å snakke for seg enn han. Så han ba om tilgivelse, lovte bot og bedring, og jeg gikk på det en gang til. De neste to årene husker jeg nesten ikke, de var en evig kamp, forvirring, usikkerhet, gråt, utrygghet. Han vekslet mellom de største kjærlighetserklæringer, trusler, godhet, løgn, kjefting, andre jenter han flyttet inn hos, bønner om tilgivelse, syke beskyldninger og anklager, frierier og mer løgn.
SvarSlettHan innprentet i meg at det var min skyld at han holdt på som han gjorde, jeg var ikke tilgjengelig nok, ikke snill nok, ikke føyelig nok. han sa selv at han er verdens beste skuespiller, og kan lure hvem som helst til å tro at han er glad i dem. Hver gang jeg brøt kontakten, gikk det bare et par uker eller mnd før han tok kontakt igjen.
De nærmeste vennene mine forsøkte å få meg til å kutte ham ut, en venninne viste meg Hares sjekkliste for psykopati og mente han han hadde en skyhøy score. Og jeg måtte innrømme for meg selv at de fleste sjekkpunktene stemmer. Det gikk ut over jobb, venner, familie, selvfølelse og humør.
Til slutt ble galskapen så stor at jeg brøt all kontakt. Jeg sa jeg ikke ville ha noe med ham å gjøre hvis han ikke skaffet seg hjelp fra psykolog, jeg flyttet og skiftet telefonnummer. Via felles kjente vet jeg at han er igang med en ny jente, at han leker lykkelig familiefar med hennes og hans barn, og at han lyver om og snakker nedsettende om meg.
Og jeg? Jeg sørger. Som om en som sto meg nær er gått bort. Jeg sørger over at jeg ikke kuttet ham ut tidligere, over at jeg ikke kunne hjelpe ham, over bortkastet tid, over kjærlighet som det ikke var noe vits i. Og inni meg gnager tvilen. Kanskje.... Fornuften sier en ting, hjertet noe annet.
Dette er en stor sorg. Det er ubegripelig for meg at jeg kunne bli så glad i et menneske som er så tvert imot alt jeg står for. En jeg ikke har fnugg av respekt for. Jeg kjenner ham ut og inn. Han har noen gode sider- og de er svært gode. Men han har flest negative sider, og noen av dem er langt verre enn noe man kan ha mareritt om. I det store og hele en snyltende og slem mann. Og likevel gråter jeg ofte over det som var og kunne vært, jeg er sjalu på det gode han viser jente nr 11, jeg hater at løgnene hans vlir stående som sannheter, og jeg savner ham intenst og ønsker at han savner meg like mye.
Jeg vil avhektes! Jeg vil være _meg_, ikke en i rekken. Jeg vil stå opp om morgenen og gå gjennom dagen uten å tenke på ham. jeg vil legge meg om kvelden uten å savne ham og tenke på hva han gjør. Jeg vil være fri! ...men hvordan...?
Til deg som har skrevet kommentaren over,
SvarSlettDet er hjelp å få i psykolog Grethe Nordhelles bok Manipulasjon!
Jeg skrev kommentaren over, takk for svar. Jeg har ikke rukket å lese boken, men gleder/ gruer meg til det. Det er lenge siden jeg fant ut at han er manipulator/ psykopat, og jeg har brukt de to siste årene til å komme meg fri fra ham. I perioder har vi hatt mye kontakt, og jeg har kjent på følelsen av oppgitthet, sinne, sorg og frustrasjon. Og smuldrende respekt for denne mannen, som fyker gjennom livet som seriesamboer. I de periodene jeg brøt kontakt og han holdt på med andre, var jeg fri. Og til slutt gjorde jeg meg altså helt fri. Likevel sliter jeg altså med denne sorgen jeg ikke klarer å komme helt ut av. Jeg synes det er fryktelig at han helt uberørt kan surfe videre, og snylte på enda flere jenters hjertevarme, bosted og kunnskap. Han suger til seg det han kan lære fra alle. Jeg sliter også med dårlig samvittighet, fordi jeg i min naivitet trodde han var genueint interessert i meg, mine meninger, jobben min- alt. Så jeg har, uten å vite det da, gitt ham et lass med våpen som gjør det lettere for ham å lure og manipulere flere på en enda mer troverdig måte. Jeg har gitt ham veiledning i å bli en bedre forelder, og nesten kurs i hvordan late som han er en bedre mann.
SvarSlettOg hva med disse følelsene? Som ikke ser ut til å gå over, til tross for at jeg vet hvor galt det er fatt med ham? Savn, lengsel, kjærlighet, sårhet, skuffelse- alt det han ikke fortjener at jeg føler. Alt det _jeg_ fortjener å ikke føle for ham. Det kverner rundt i hodet mitt, samtalene våre, bilder av ham og neste jente i rekken, følelsen når det var fint. Jeg vet jeg må tvinge meg. Bruke fornuften. Teknikker. Trappe ned, gjøre ham mindre og mindre for hver dag. Prøver å hente frem negative minner; trusler om selvmord hvis jeg ikke var føyelig nok, løgnene, sjokkerende beskyldninger om det han selv hadde gjort, kaldhet, ondskap, svik. Og jeg vet jo at jeg blir helt fri en dag. Men himmel, så vondt det gjør! Noen ganger lurer jeg på om jeg er blitt skadet på sjelen av dette, som ikke klarer å koste det av meg. Men en dag....
Mvh E
Jeg skrev kommentaren over, takk for svar. Jeg har ikke rukket å lese boken, men gleder/ gruer meg til det. Det er lenge siden jeg fant ut at han er manipulator/ psykopat, og jeg har brukt de to siste årene til å komme meg fri fra ham. I perioder har vi hatt mye kontakt, og jeg har kjent på følelsen av oppgitthet, sinne, sorg og frustrasjon. Og smuldrende respekt for denne mannen, som fyker gjennom livet som seriesamboer. I de periodene jeg brøt kontakt og han holdt på med andre, var jeg fri. Og til slutt gjorde jeg meg altså helt fri. Likevel sliter jeg altså med denne sorgen jeg ikke klarer å komme helt ut av. Jeg synes det er fryktelig at han helt uberørt kan surfe videre, og snylte på enda flere jenters hjertevarme, bosted og kunnskap. Han suger til seg det han kan lære fra alle. Jeg sliter også med dårlig samvittighet, fordi jeg i min naivitet trodde han var genuint interessert i meg, mine meninger, jobben min- alt. Så jeg har, uten å vite det da, gitt ham et lass med våpen som gjør det lettere for ham å lure og manipulere flere på en enda mer troverdig måte.
SvarSlettOg hva med disse følelsene? Som ikke ser ut til å gå over, til tross for at jeg vet hvor galt det er fatt med ham? Savn, lengsel, kjærlighet, sårhet, skuffelse- alt det han ikke fortjener at jeg føler. Alt det _jeg_ fortjener å ikke føle for ham. Det kverner rundt i hodet mitt, samtalene våre, bilder av ham og neste jente i rekken, følelsen når det var fint. Jeg vet jeg må tvinge meg. Bruke fornuften. Teknikker. Trappe ned, gjøre ham mindre og mindre for hver dag. Prøver å hente frem negative minner; trusler om selvmord hvis jeg ikke var føyelig nok, løgnene, sjokkerende beskyldninger om det han selv hadde gjort, kaldhet, ondskap, svik. Og jeg vet jo at jeg blir helt fri en dag. Men himmel, så vondt det gjør! Noen ganger lurer jeg på om jeg er blitt skadet på sjelen av dette, som ikke klarer å koste det av meg. Men en dag....
Mvh E
Kjære E
SvarSlettDet er en vondt spiral du er inne i...og jeg har vært i den selv med min "hekter" i 3 år...-Jeg ble til slutt en fremmend for meg selv....og jeg godtok masse tross jeg så at det var feil....MEN det er mulig og komme seg ut av dette...selv om man føler man er i ferd med å "drukne" i alt det vonde...-Min "hekter var veldig lik din på mange måter...så derfor kjenner jeg meg igjen i håpløsheten i denne situasjonen..-Vendepunktet for meg ble i november..altså 5 mnd siden da en venninde fortalte meg om boken.-Jeg var så "nede" etter all uforhetsigbarheten han utsatte meg for...og nok en gang hadde han funnet en annen..-Jeg bestemte meg..NÅ ER DET NOK...ORKER IKKE MERE...3 år er mer enn nok!! -Jeg leste boken på 2 dager...og den traff meg opptil flere ganger..og jeg måtte få det ut...strigråt og leste...For en befrielse og endelig sette ord på hva jeg hadde vært i gjennom..noen hadde satt ord på det for meg...-Jeg begyne sporeks min løsrivelse fra han...sletter han fra FB..msn og telefonen min..-Jeg bandt meg til masten og brukte vennene mine masse i den tøffe løsrivelsen...og nå er jeg FRI..og stolt av meg selv..jeg klarte å finne stoltheten min tilbake..og klarer å se på han som en "stakkarslig persjon.Jeg ser fremover og gleder meg over min egen seier her...som jeg aldri trodde jeg skulle klare:) Ønsker deg lykke til...begynn å lese boken..det er første steg til et sterkere deg:)
mvh MB
Jeg traff en mann på et nettdatingsted for ca 4 måneder siden. Vi traff hverandre etter ei ukes skriving. Siden det har vi møttes 6 helger. Han bor 4-5 timers kjøring fra meg. Jeg har vært begeistret fra første stund, kanskje mer enn det han har vært for meg. Vi har det veldig fint når vi er sammen. Det som imidlertid har vært problemet mellom oss er at han fortsatt er aktiv på nettdatingstedet opptil flere ganger daglig. Har tatt dette opp med han og han sier det er bare for "moro" og at han skriver med noen som bare er venner. Han sier han ikke er interessert i å treffe andre enn meg. Likevel gjør dette meg veldig utrygg i forholdet. Det har også tildels vært vanskelig å få gjort konkrete avtaler om neste møte. Det er jeg som tar initiativet til det. Han vil helst ikke ha avtaler pga at han har så mange avtaler på jobb og at fritiden ønsker han å bestemme over selv. Det er han som har vært hos meg alle gangene fordi han mener han har det for rotete hos seg. Dette kjenner jeg at er feil for meg. Han sier at han ikke vil bli dyttet, han må komme i sitt tempo. Jeg blir den masete i forholdet som vil ha noen klare rammer å forholde meg til.Jeg føler at han ikke gir nok i forholdet, at han ikke er klar.Har brutt et par ganger fordi jeg kjenner det berører selvrespekten min. Men har tatt kontakt igjen fordi jeg har savnet han.
SvarSlettBlir glad for synspunkt.
Hei du over!
SvarSlettDet finnes en hel bok med synspunkter på dette: Hekta - på et håp om kjærlighet.
God hilsen,
Nora
Hei, jeg har akkurat kommet meg ut av et vondt hekt som varte i 2,5 år. Kjenner meg igjen i alt som er beskrevet i boken, og bloggen her er god-vond å lese. Det som gjorde det ekstra vanskelig for meg var at min Frank gikk ut av sitt ekteskap under vårt forhold, og det gjorde det nesten umulig å forstå hva som var hva. Var han sånn fordi han sørget over bruddet han samtidig ønsket, og mente han det når han sa han ønsket et liv for "oss"? Jeg trodde på ham, ventet og tålte. Men nå er det ett år siden han flyttet fra kona, og jeg forstår jo nå at han desverre er en super-Frank :-(. Har følt - og delvis fått bekreftet at han har surret med andre underveis - hvor intimt vet jeg ikke. Jeg tok ham på ferske tidlig i vårt forhold med sex-chat med en annen kvinne på facebook, men han unnskykdte seg masse og kom med en løgnhistorie om at hun presset seg på ham, truet med å ringe kona hans og at han ble "redd" og spilte med. Det har jeg aldri trodd på, men tilga uten mer konfrontasjon med ham, og føler meg jo som en dust fordi jeg gjorde det. Nå, etter at jeg gjorde det slutt for ca en uke siden, oppdaget jeg igjen at han hadde fått en meld på facebook, som ikke var mulig å tolke på annet vis enn at han har vært på gaeien igjen. Heldigvis kjente jeg at jeg ikke ble særlig opprørt, jeg ga liksom f.. i det, tenkte at han kan ryke og reise. Men så skjønte HAN at jeg hadde sett det, og begynte å lyve og unnskylde seg. Jeg svarte at jeg ikke bryr meg lenger, og da ble han "såret" sa han. Det syke er at JEG nå får dårlig samvittighet for at HAN føler seg mistrodd!!! Det er så dumt! Hvorfor føler jeg sånn??? Han har behandlet med så dårlig, og jeg har oppført meg som den komplette påheter, og ser jo mitt ansvar i det. men jeg forstår ikke hvorfor jeg nå føler meg skyldig i at han er lei seg? Og hvorfor gjør det egentlig så vondt å bli løyet for og bedratt, når jeg vet at det er han som har ansvaret for det og ikke jeg? Når jeg egentlig vet at han er uredelig og kjip?? Skjønner ikke alle disse følelsene...:-(
SvarSlett