NÅR KONTAKTEN IKKE KAN BRYTES

Noe av det viktigste for å komme ut av en hekta-relasjon er å bryte all kontakt i den første, sårbare fasen, binde seg til masten og få hjelp av gode venner til å holde ut savnet. Mange på bloggen har fortalt om utfordringen med å ha barn med den de har vært/er hekta på. Når man har felles barn kan man ikke bryte all kontakt. Hvordan kan man gi slipp følelsemessig samtidig som man fortsetter å kommunisere med sin eks-partner?

Akseptering er eneste løsningen. Du må arbeide for å akseptere at dere fortsatt er foreldre sammen, men at dere ikke lenger skal være et par.

Dette er vanskelig for mange, fordi hvert møte, hver telefonsamtale, hver gang avtaler skal gjøres, kan komme til å vekke hjernens avhengighetsrefleks. Den som har vært amygdalas fange (les om dette i Hekta) og som har vært inne i en kronisk stresspiral på grunn av hektet sitt, vil slite med motstridende følelser i lang tid. Husk at dette er normalt. Det er normalt at det rykker til i det følelsesmessige tilknytningssystemet hver gang du treffer din eks, hører eksens stemme, får en SMS eller en mail. Disse rykningene er IKKE et tegn på kjærlighet. Men må heller betraktes som psyko-fysiologiske krampetrekninger. Disse krampetrekningene er virkelige nok, men tankene de stimulerer (kanskje det kan bli oss igjen, jeg elsker ham/henne og så videre ) representerer ikke den faktiske virkeligheten.

Du må trene deg opp til å tåle denne kontakten, slik en fobiker trener seg opp til å gå inn i heisen, kjøre i en tunnel, gå over en åpen plass. Eksponering for det du er redd for, er nødvendig. Men du må forberede deg hver gang du skal konfronteres med eksen: Tenke på hvordan du skal håndtere situasjonen, tolerere å være i situasjonen, gratulere deg selv etterpå med at du fikk det til.

Det er viktig at eksen ikke blir en hotspot (unngåelsesområde) i livet ditt når dere har barn sammen. En som barna ikke kan snakke eller fortelle om, og som det må kjøres emosjonelle omveier rundt i ett kjør. Barn trenger å se at foreldrene kan snakke sammen, og at foreldre snakker ordentlig om hverandre. Sløyfer man kommunikasjonen, fjerner man samtidig taket over barns hode, og de får ikke lenger den beskyttelsen de trenger og har krav på.

Det er harde bud, men når vi har blitt foreldre har vi et ansvar som går langt utover hensyn til egne følelser.

Beste hilsen
Sissel

KAN EN HEKTER BLI "OMVENDT"?

For et par uker siden fikk vi inn denne henvendelsen. Vi ønsker ikke å svare direkte på innsenderens spørsmål, men velger likevel å belyse problemstillingen fordi den er aktuell og interessant for mange.

 Fra hekt til sunt forhold?

Jeg har funnet ut jeg er en “hekter”. Det siste året har jeg vært i et forhold med ei jente som på mange måter er totalt ulik meg selv. 

Jeg er/var en typisk emosjonelt unnvikende person og hun den rake motsettningen. Vårt forhold begynte i fjor sommer, hun var forelsket i en annen, men jeg jaktet på henne og ville ha henne og etter et par måneder fikk jeg henne. Utfordringen var at hun fortsatt hadde masse følelser for den andre hun var forelsket i, og det gjorde at jeg begynte å lukke meg. Allerede rett etter vi ble sammen hadde jeg begynt å trekke meg unna og hektet var i gang. Jeg hadde en innstilling om at jeg ville se hvordan vi var sammen før jeg kunne bestemme meg for hva jeg ville. Dermed var helvete i gang for hennes del og vi var sammen frem til slutten av august i år. Hele tiden mens hun var preget av angst, depresjon, panikk og usikkerhet. Vi slo opp en del ganger underveis også, men fant alltid tilbake til hverandre. Jeg tok det liksom aldri seriøst for jeg visste hun ville komme tilbake. Jeg tok ikke hennes angst som et tegn på at forholdet vårt var feil, jeg tok det kun som et tegn på at hun hadde ting hun måtte rydde opp i selv. Jeg tok henne for gitt og gikk ut i fra at hun alltid ville være der. Og jeg valgte å være avventende for å se om ting ble bedre.

I slutten av august ga hun meg boka “Hekta på et håp om kjærlighet” og like etterpå slo hun opp. Dette sendte meg ut i en dyp krise. Allerede før jeg hadde lest boka, skjønte jeg at denne gangen var annerledes enn alle andre gangene hun hadde slått opp. Nå var det alvor. Hun kuttet all kontakt og blokkerte meg ute slik at jeg ikke kunne nå henne.

Jeg brukte de første ukene til å selvransake meg selv. Jeg skrev masse. Hva hadde vært bra med forholdet. Hva hadde vært dårlig. Hva hadde jeg gjort for å påføre henne så mye smerte. Hvordan hadde jeg klart å drive henne vekk. Hvorfor var jeg så usikker før, og nå er jeg så skråsikker? Er det bare fordi jeg vil ha det jeg ikke kan få? Eller er det noe mer?
Jeg tror det er noe mer.
Jeg vet det er noe mer. 

Denne personlige krisen jeg havnet mitt ut i har fått meg til å se livet i et helt nytt perspektiv. Den har fått meg til å innse hva som er viktig i livet. Den har fått meg til å innse hva jeg vil, hvor jeg vil og hva jeg vil med forholdet vårt. Den har sparket meg ned fra gjerdet og fått meg til å ta en viktig avgjørelse.

For jeg vet med hele mitt hjerte og hele mitt vesen at jeg elsker denne jenta! Det er hun jeg vil tilbringe mitt liv sammen med!
Det er hun som har lært meg å høre mer på mine emosjonelle sider, det er hun som har lært meg å tillate meg å være mer emosjonell og hun som har lært meg om gleden av å dele. Vi har våre ulikheter, men det er nettopp det som er så fantastisk!

I forrige uke begynte jeg for alvor å lese boken hun ga meg. Hekta på et håp om kjærlighet. Jeg kjenner meg så igjen i den boka. Jeg kjenner igjen oss i den boka. Og det er vondt å lese om hvor mye smerte jeg kan påføre et annet menneske bare ved å være usikker og avmålt. Jeg har innsett så mye ved å lese den. Jeg tror jeg begynner å forstå ting jeg tidligere aldri drømte om å forstå. Kort sagt har jeg rett og slett ikke behandlet kjæresten min noe bra, og jeg kan forstå at hun valgte å gjøre som hun gjorde.

Er det noe håp for at vi kan få det til å fungere?
Jeg vet hva jeg vil. Jeg er skråsikker i min sak. Ikke mere tull nå. Hvis vi skal prøve igjen så skal vi gjøre det skikkelig. Jeg vet jeg er “emosjonelt tilbakestående” på mange områder, men jeg tror vi to er ment å være sammen. For alltid. Og jeg vet jeg stadig forstår mer og mer og blir klokere og klokere.

Vi har såvidt begynt å snakke sammen igjen. Jeg har latt henne vite ganske klart og tydelig hva jeg vil. Hun er naturlig nok veldig skeptisk og stoler ikke på meg.

Tror dere det finnes et håp for oss? Kan en “hekter” bli en god kjæreste for sitt tidligere “hekt”?

Denne historien handler om en hekter som har ”sett lyset”. Han har lest Hekta, han har gransket seg selv, han har innsett hvilken smerte han har påført sin eks-kjæreste, han har skjønt at hun er kvinnen i hans liv, han opplever at han er inne i en grunnleggende, personlighetsmessig foranding.

Det er imidlertid ikke uvanlig at et skikkelig nei! stimulerer en hekter til å gjøre nok et framstøt. Bloggen her er full av historier om tilbakelente hektere som blir iherdige igjen når ”offeret” slår neven i bordet og sier: nå er det nok! Men, vi ønsker ikke å være totalt kyniske. Det finnes selvfølgelig unntak og virkelige oppvåkninger, som reflekterer en reell helomvending inni en tidligere hekter. Og denne innsenderen kan være en av dem.

Likevel, hvis overnevnte eks-kjærest spurte oss: synes du jeg skal ta sjansen på ham igjen? ville vi ikke kunne gi noe bekreftende svar på det.

I et parforhold hvor relasjonen har vært preget av utrygghet, tilbaketrekning og uforutsigbarhet, vil ha vondt for å falle til ro i en visshet om at ”nå er det oss”. Begge parter risikerer å leve på tærne og være på alerten kontinuerlig, og et sånt forhold blir et slit. Skal sånne par bli gode par, må de pelle seg til parterapeuten og bruke tid og krefter på å normalisere relasjonen. Det kan ta lang tid å greie og stole på hverandres intensjoner.

Vi blir skeptiske når vi hører historier om forhold som starter med at den ene personen jakter steinhardt på en som er involvert i et annet forhold. Slik iherdighet er ganske skummel. På fagspråket kaller vi det for mate poaching (tjuvfiske) og vi vet også at står man hardt nok og lenge nok på, kan man klare å tjuvfiske nær sagt hvem som helst. (Vi vet at mange PUA-er har dette som egen sportsgren, hvor gleden ligger i erobringen, ikke i en fortsettelse av en kjærlighetsrelasjon.) 

Innsenderen har gjort noe av det samme med sin eks-kjæreste, som naturlig nok var temmelig fortumelt og forvirret etter hans erobringstokt. Det tålte han ikke. Han skjøv henne bort. Det er fint at han nå skjønner at dette er en uholdbar oppførsel, men vi synes at vi ser konturene av den samme nitide iherdigheten med hensyn til å få eks-kjæresten tilbake igjen, gjennom den insisterende væremåten.

Det å være insisterende, sterk, pågående og overbevisende i sin argumentasjon for å få det som man vil, ligger tett opp til manipulering. Hekt-”ofre” bør være ekstremt forsiktige slik at de ikke går inn i den samme panikk-spiralen som de møysommelig har strevet seg ut av.

Beste hilsen
Sissel & Nora