HEKTA PÅ "STORBYNATT" NRK1 16.11.2010

WHEN GOOD DOGS DO STOOPID THINGS

Anonym sa ...
Jeg er en mann som har fått et hekt på en tidligere kollega som jeg hadde en kortvarig, ikke-seksuell affære med. Jeg har aldri før vært så forelsket, så dette var ganske overveldende for meg helt fra starten. Og det har nå vart i snart fire år. Jeg vet at følelsene var gjensidig fra hennes side til å begynne med, men siden vi var i hvert vårt forhold (hun var gravid, jeg hadde fått en baby) så ble det vanskelig å holde et vennskapsforhold ved like. Hun kuttet meg ut på den langsomme måten, ved å hinte om at dette nå var over fra hennes side, og aldri ta kontakt selv. Å fortsette et vennskapsforhold ble helt og holdent mitt ansvar. Å ta kontakt ble etter hvert vanskelig fordi det ble så stigmatiserende, jeg orket aldri enda en avvisning. Jeg savnet henne selvsagt, men følte meg dum og patetisk som en 13-åring.

Fortellingen burde ha sluttet der. Vi har ikke hatt noe kontakt siden annet enn et par utilsiktede streif, og det har nå gått over tre år. Men savnet, lengselen min, den har ennå ikke gitt seg. Jeg tenker på henne hver eneste dag, og periodevis er det veldig smertefullt og slitsomt. Det kjennes ut som om det blir mer slitsomt med tiden. Jeg blir mer trøtt av det nå enn før.

Jeg har det bra i mitt eget forhold, jeg tør nesten si at jeg har det perfekt. Jeg elsker familien min og har verdens herligste og flinkeste unge. De problemene jeg og min kone hadde for fire år siden er ikke en gang spesielt relevante i dag. Men hvis pendelen står feil kan jeg tilbringe en hel helg med familien min mens tankene mine egentlig er hos hun andre. Dette gir meg egentlig ikke så dårlig samvittighet, jeg har etter hvert slått meg til ro med at det er tvangsmessig blitt en del av meg som jeg ikke kan gjøre så mye med annet enn å forsøke å ignorere. Men det er selvsagt ubehagelig både for meg og antakelig de rundt meg. Jeg blir fjern. Min nåværende samboer vet for øvrig om at dette er tilbakevendende problem, men dette er ikke noe vi fokuserer mye på.

Det som gjør dette ekstra vondt er vissheten om at jeg egentlig ikke gjorde noe galt den gangen, jeg hadde ingen egoistiske hensikter eller baktanker om en elsker på si. Det jeg savnet i mitt liv i 2007 var en trygghet på framtida, at jeg kunne dele livet med en som var positiv og trygg på seg selv, som jeg kunne stå opp og ta en kaffe med – også var dette bra nok. Man kan kanskje beskylde meg for at jeg var naiv og litt godtroende, og det var sikkert en smule irriterende at jeg titt og ofte tok kontakt i den tiden før jeg påla meg restriksjoner. Imidlertid kan jeg ikke se at jeg fortjente the silent treatment, jeg kan ikke se at noe jeg gjorde rettferdiggjorde det at jeg skulle ignoreres av hun andre i resten av mitt liv.

Hvorfor betydde hun så mye for meg? Grunnen til hektet er nok ikke håpet om at vi skulle kunne komme tilbake til hverandre. All fornuft og alt jeg vet sier meg at hun andre ikke tenker spesielt mye på meg i det hele tatt. Livet går videre. For meg handlet det nok mer om at hun ga meg en indre trygghetsfølelse, av at jeg nå var bra nok. Det ga meg en slags ro, som jeg ikke visste jeg trengte tidligere. I mitt liv har jeg dessverre hatt en del personer som har hatt sine egne ting å stri med. Fra jeg var barn lærte jeg meg å klare meg selv, og jeg lærte meg å tåle at folk kunne være litt egostiske og ekskluderende innimellom. Antakelig har dette bidratt til at jeg er såpass selvstendig og disiplinert som jeg er i dag. Jeg var vant til at JEG hele tiden skulle ta støyten, fordi jeg var mest stabil og sterkest, og jeg skulle gi mest. Dette mønsteret har gått igjen i familien, i kjærlighetsforhold og arbeidsforhold i hele mitt liv. Men denne forelskelsen og den langsomme avvisningen av meg, fra denne siste personen i rekken som – av en eller annen grunn – betydde så mye for meg, den vippet meg fullstendig av pinnen. Nå henger jeg og svinger etter et bein. Disse tankene stjeler så mye av tiden min – selv om alt annet i livet mitt ligger til rette for at jeg skal ha det bra.

Er det virkelig håp for å befri seg fra et hekt som dette?

Hilsen "good dog"

SPIONASJEVIRKSOMHET

Kjære kikkere,

Hele poenget med å kikke er å finne ut om man er forrykt eller ikke. Manges selvfølelse er så tilsjasket etter et langt liv i et hekt at de ikke lenger stoler på egen vurderingsevne. Å få visshet kan være den dytten du trenger for å komme ut av en ødeleggende tilstand. Når man ikke vet sin arme råd og har sterke mistanker om at man blir lurt, er det lov å sjekke kildene. Mange gjør det, og de fleste skammer seg, slik "voksen dame" gjør 20.03.2011 under innlegget FALT DU FOR FRISTELSEN IGJEN? Men hun fant bekreftelse for sine bange anelser, og det var bra. Problemet for mange når de har funnet slik informasjon er: Hva gjør jeg med dette?! Skal man konfrontere den andre, holde munn på grunn av skammen, bortforklare de klare fakta (som mange hekta personer dessverre gjør), si takk for seg, eller hva?  Mitt råd er: Du VET - når bekreftelsen kommer - at det er sant. Dette har både følelser og fornuft forsøkt å fortelle deg lenge. Bruk informasjonen til å komme deg videre i livet, ut av hektets grep. Aksepter at du måtte kikke, i det godes tjeneste.

Beste hilsen
Sissel 

HEVNLYST

Flere brukere av bloggen har vært innom temaet hevn, og vi har bedt folk være uhyre tilbakeholdende med dette, fordi hevn ikke er for amatører! Det er meget vanskelig å hevne seg på en elegant måte som er lovlig både i juridisk og etisk forstand. Hevn blir gjerne plumpt og hjelpeløst og slår vanligvis tilbake på en selv.

 

Vi har også bedt alle om helt å avstå fra å hevne seg på uskyldige tredjeparter (hekterens uvitende partner og barn). Det er bare uetisk, lusent og billig å straffe mennesker som ikke kan holdes ansvarlige for hva en partner eller forelder holder på med i hemmelighet.

 

Den beste "hevnen" er at du løsriver deg, viser at du klarer deg godt og ikke lenger lar deg vippe av pinnen av den personen du tidligere trodde du ikke kunne leve uten. En solid "si fra hevn" kan du selvsagt unne deg: Smell i såfall til med en kort og kraftfull verbal salutt (skriftlig eller muntlig) om hvor ynkelig du synes vedkommende har oppført seg, at all din respekt er som blåst bort og liknende. Men gjør dette KUN dersom du vet at du ikke kommer til å vikle deg inn i en sørgelig disputt med ham eller henne der du trekker det korteste strået til slutt og blir stående igjen som taperen.

 

Vi har stor forståelse for at noen bærer på et sterkt hevnønske. Mange opplever at de har vært ført bak lyset i årevis, de føler seg brukt, lurt og utnyttet, holdt for narr og holdt på gress. Å få lyst til å ta igjen er naturlig, etter å ha vært overtilpasset og underkastende over lang tid - til ingen nytte. MEN - i Hekta understreker vi at du som er/har vært hekta, ikke må falle for fristelsen til å betrakte deg selv kun som et uskyldig offer. Du har også vært en jeger som har jaktet på hengivenhetstegn, vrengt og vridd på virkeligheten for å få den til å passe med kartet ditt, og du har ignorert alle råd og advarsler fra gode venner som har sett skriften på veggen i lang tid.

 

Og så er det dette: Mange hektere aner ikke at de driver med det vi har kalt "franking" - altså utilsiktet hekting. De har aldri ment å manipulere eller skade, de er slett ikke psykopater, som mange her på bloggen forveksler "frankere" med. De bare ER uforutsigbare, utydelige og ambivalente uten noen intensjon om å såre eller lure deg. Noen av dem sliter faktisk med å si nei og sette grenser, og mange av dem er også styrt av håp om at dette forholdet vil de virkelig få til! Problemet er at de bare periodevis er oppriktig begeistret, og da særlig idet du trekker deg unna. DA kommer de etter deg og får lyst til å være din for evig. Det er fraværet som trigger deres kjærlighetsønske, mens nærværet gjør at det slukner i dem. Hva dette kompliserte av-og-på-mønsteret handler om fra deres side, må vi lete etter i deres egen historie. Men fortjener de din hevn? Jeg synes ikke det. Klar tale, ja, men ikke hevn.

 

All avhekting begynner som vi vet med akseptering, og det handler det også om når det kommer til hevn. Aksepter ditt hevnønske, snakk gjerne om det til dine trofaste venner, skriv om det, fantaser om det, utbroder gjerne filmmanus med replikkutvekslinger og hevnplot i hodet og på papiret, men ikke hevn deg i virkeligheten. Men MÅ du, fordi din hekter var beregnende og slem og fordi du ikke får fred før du har tatt igjen, så gjør det - elegant, uten blod, innenfor loven, og uten å skade noen uskyldig tredjepart.

 

Beste hilsen

Sissel

HEKTA-RELASJON ELLER ET HALTENDE FORHOLD?

Torsdag 3. mars la "Forvirret og fortvilet" inn en kommentar (og en til 7. mars) under innlegget REDUSERT SELVFØLELSE? FREMMEDFØLELSE? DU ER I FARE!

Hun har fått et reflektert og varmt svar fra en annen på hektabloggen, men jeg vil føye til noen ord til henne, og til dere andre som kjenner dere igjen i historien hennes. For dette dreier seg ikke om et hekt, men et parforhold som er veldig likt mange av de de forholdene vi parterapeuter møter. 

Kjære fortvilet og forvirret,

Du og mannen din startet "på feil fot", med ambivalens og frem-og-tilbake-manøvre, og slik har det fortsatt. Når vi løper altfor fort fra ett forhold til et annet, er vi egentlig svært sårbare. Vi håper så sterkt på redning og en trygg havn at vi kan gjøre store feilvurderinger. Kanskje du gjorde det. Mannen din skuffet deg tidlig. Han var ikke den du trodde. Og sannsynligvis var ikke du den han trodde, heller. Så har dere haltet videre, for bordet fanger, og med felles barn og mye å tape, gjør man jo gjerne det. Det er mulig dere hektet hverandre etter tur, som du sier, for i begynnelsen var det du som holdt igjen, etterhvert ble det hans "privilegium" å trekke seg unna. Men hovedproblemet synes å være at dere har ulikt syn på hva et forhold skal være, dere praktiserer kjærlighet ulikt, og det har dere gjort hele veien. Altså har dere ingen solid grunnmur som forholdet hviler på, med like drømmer, felles hverdagslivsorientering og sammenfallende verdier. I tillegg kommuniserer dere mot hverandre istedet for med hverandre og har havnet i en klassisk repeterende grunnscene som vi kaller "pågående-unnvikende": (Du kan lese mer om dette i boken Kjærlighet i hastighetens tid) Jo mer du har anklaget, grått og konfrontert, jo mer har mannen din unnveket, forsvart og lukket seg, og jo mer han har beskyttet seg på denne harde måten, jo mer har du hamret og strevd for å få kontakt osv. En slik grunnscene setter seg gjerne fort og blir til slutt forholdets fiende nummer 1. Begge blir på vakt og begge frykter det verste. Det nytter ikke å fortsette å kreve at mannen din skal love deg ting han ikke kan holde. Han faller jo uansett tilbake etter et par dager, han lever kanskje litt mer "der ute" enn du noensinne kan orke, og du blir skuffet og skammer deg fordi du stadig er godtroende og våger å håpe på forandring. 

Jeg vil ikke kalle dette en hekt-relasjon, men det er selvsagt elementer tilstede, fordi det er så mye ambivalens her, og fordi du opplever forvirring og selvfølelse-tap. Slike vonde følelser finnes imidlertid i mange forhold, uten at vi kan snakke om hekt.

Jeg synes du skal invitere mannen din med til en terapeut, gjerne familiekontoret, det er en gratis tjeneste. Det ville være avklarende for dere å finne ut om dere har bygget forholdet på altfor uklare premisser, og hva dere i såfall kan gjøre med det i fortsettelsen.

Beste hilsen

Sissel

BOKANMELDELSE I AFTENPOSTEN

TIL ALLE HEKTABLOGGERE FRA "K"

Det har gått noen dager etter Magasinet på lørdag, og jeg ser at reportasjen har nådd frem, i hvertfall til noen av dere. Så innmari bra!:)

Å stå i en hekta-tilværelse kan godt sammenlignes med å befinne seg i en labyrint; man finner ingen soleklar utvei, det gis ingen svar man kan stole på. Man øyner et håp, men i neste øyeblikk møter man veggen, igjen og igjen. Samtidig blir man mer og mer utmattet av å løpe rundt alene uten å nå et mål. Man mister kanskje grepet om hva som egentlig er målet også, og man blir isteden oppslukt av situasjonen.

Flere har vært hekta i mange år. Jeg også. Og mange av oss har ikke ant hva vi har stått i. Det har gått femten måneder siden jeg startet den konstruktive avhektingen, og da jeg startet hadde jeg ingen andre hjelpemidler enn min egen analytiske hjerne og et sønderknust hjerte. Hjernen jobbet sakte, det var så mye som måtte vurderes i alle retninger. Hjertet var fullstendig utkjørt etter flere år i fri dressur mellom savn, sorg, misforstått kjærlighet og sikkert mange andre følelser. Det koblet nærmest helt ut og ble likegyldig. Hjernen overtok styringen. Jeg ser helt klart at det var hjernen som tok beslutningen om at jeg MÅTTE komme meg ut av forholdet! Og det tok altså et helt år før jeg fikk ro nok til å la både hjerne og hjerte samarbeide igjen. Hekta-boken til Nora og Sissel fungerte som en slags veibeskrivelse ut av labyrinten. Jeg var allerede på vei, men det å få en "diagnose" gav meg ro nok til kunne se "min Frank" i et mer riktig og helt perspektiv, med både hjerte og hjerne tilstede.

Et lite råd til selvhjelp sånn på tampen: Når du leser på bloggen om andre som er i samme håpløse situasjon som deg selv, prøv å skriv ned et svar (gjerne for deg selv) der du gir vedkommende din egen vurdering av hva som kan være en konstruktiv løsning. Det å stå litt på utsiden i en løsningsorientert rolle, kan ofte være nyttig i jobben med å finne svar på egne problemer!:)

:) K